prosjekt

“Er det ikke fint å tro det?”

Dette prosjektet (2021) er et resultat av fascinasjonen av den amerikanske forfatteren Tim O´Brien sin tolkning av strofen “Er det ikke fint å tro det?”

Strofen er hentet fra romanen “Og solen går sin gang” av Ernest Hemingway.

Jo mer jeg hører tolkningen, jo mer gir den meg. Jo mer anerkjenner jeg?

Dette ble min inspirasjon til prosjektet;

- en tolkning i fotografier, hvor tekst og fotografier utfyller hverandre.

“Isn’t it pretty to think so?

It is the wishfulness of what we lost, and never had. A wishfulness; Isn’t it pretty to think that my dad and I could have talked about virtually everything? It is pretty to think so. But it didn’t happen. It won’t happen.

So there is a sadness to it that feels - to me- so fully human. All that will never be. It is going to be true for all human beings in our world. All that will never be. Ita has a universality to it; Isn’t it pretty to think so?”

Tim O´Brien

(Tim O´Brien tolker romanen i en dokumentar om Ernest Hemingway på NRK2)

IMG_0020-5.jpg
IMG_9695-4.jpg
IMG_0079-3.jpg
IMG_0190-3.jpg
IMG_9893-5.jpg
IMG_9913-5.jpg

“The Maid”

“It´s about pride; the women who sacrified their lives to long working hours.

A life hidden downstairs or in the atic, not to be seen always a step ahead the family´s stated needs.

All the touching stories about strong women around the turn of the 19th century, that have made an impact on me.”

Siri

(Tekster i forbindelse med utstillingen “The Maid” ble skrevet på engelsk, og er gjengitt her i sin opprinnelige form)

  • affiliation

  • the girl

  • downstairs

  • the illusion of expectations

  • limitless linen

  • common secrets

  • faith

  • the genuine voice

  • the scent of loyalty

  • other destiny

  • the brutal war

  • the will

  • frozen water

  • eternal longing

  • black silence

“Ekko frå sjelas spegel”

“I arbeida mine ynskjer eg å fanga kjensler som i einkvan forstand er virkelighetsnære.

I denne utstillinga (2017) stod fotografi og tekst saman, og der observasjonar i eit andlet, og det skrivne ordet, kan gje ein hentydning til ein betrakters eiga historie.

Utstillinga “Ekko frå sjelas spegel” var ein hyllest til mitt nord.

Og til havet - for all den inspirasjon eg har fått gjennom dei vene forteljingane dine."

Siri

(Tekstene i utstillingen er skrevet på nynorsk, og er gjengitt her i sin opprinnelige form)

ho ser bak augelok, ser verda med lukka auge

vippar som skjelv i ein sval bris

ho er vaken, men det er så fjernt

ho vandrar mot havet med ryggen til, som kilar ho i nakken med bølgjeskvulp

augneblinken i tida, limar seg på viltre hårstrå

som lukta av sjø

han opnar seg for gripande tankar, som eigar av nøkkelen til sjela sin port.

han vil stå her for evig i stilla si prakt, kjenne lærdomen krypa langs sitrande ryggrad

han vel seg fridom og stiar av gull, lik havet vel seg salte bølgjer

og vinden som stryk sinnet så skjørt, gjer han vêrfast i trua om dagar som kjem

han betraktar si ferd, med skarpleik i blikket

ser visdom i spora, tråkka på skjel og sand

ho er ikkje redd, ho har roa, og havet er stille

leitar med blikket etter det sakna

ja, ho er barnet som ser med lengsle mot vona, som vender seg frå mørke skuggar, som skimtar det levande ljos over fjella

ventar

med blikket fast mot havet sin openheit, mot strålar som treng gjennom skyer

og varmar andletet hennar

ho er så nære

men eg likar meg her, tenkjande og åleine

vert du med meg, kviskra ho

og eg, såg eit glimt av to

eg trassar songen hennar, lik tåka viska ut spora på havet

kvar går eg no, med frost i auga

er eg

den usynlege

held du meg om vingane brekker

vakta du meg med ditt indre

er du klippa mi med eit fang av styrke

når eg lærer og fly

er du modig i blikket med ein trufast vilje

lik ørna passar sin fugleunge

vil du skriva i sand, og gje vekk ord

så eg torer etterlata reiret

eit uskuldig attrå

med lysta i to auge

livet hennar

ho er lukka, lik morgondis tindrar på stille jord

tankar av tørst, gjev lys til ei verd ho snart skal kjenna

og styrken i vala, og trua

skal alltid eigast av ho

kvifor ser du meg ikkje

skodda teiknar eit trugande gap, medan viljen tapar varme

motløysa til augneblinken, lik krafta av dønningar i nådelaus sjø

ingen vil kjenne avgjera

ho står nagla til stein

held seg sjøl

så hjarta ikkje frys

tenkjande dokka, ei forteljing med ord av stille

eit blikk som fell mot bakken si røst, der snøfnugg og skodde har tala

ho undrast

med mot som var det eit eventyr, der troll vert prinsesser og freden sigrar

ei verd av menneske, eit barnesinn

den draumen om jorda

alt som skal eigast, alt som skal lånast

ei vil ho sjå den falla

høyrer du

det ekkoet

frå havet som veltar mot land

den buldrande bodskapen, og dei opprørde sannkjenningar

den sildrande tale, og dei roande krusningar

høyrer du?

kan du merke havet sine forteljingar, som var dei intense skildringar av livet

høyrer du, det ekkoet

lik gjenklang av refleksjonar

ho reiser seg mot nordavind, ei lenger truga av stormen

ho sansar eit svar over skyene, med auge som fortel røynda

kleda varmar eit ope sinn, står stødig i skor som passar

og svaret på løyndomen som ho finn

er ekko frå sjelas spegel

Fra utstillingen i ord, fotografi og lyd. Et gammelt hvelv fra 1600-tallet, Trondheim.

Forrige

portrett
Neste

foto & folkehelse